Klima globalt

Jordens klima har endret seg merkbart i løpet av de siste drøyt hundre årene. Målinger viser at middeltemperaturen har økt med ca. 0,74°C. De 10 siste årene er blant de 13 varmeste årene siden de første målingene i 1860.

Grafen over viser at middeltemperaturen varierer mye fra år til år. 2005 var det varmeste året med 0,62°C over gjennomsnittet. Etter dette har temperaturen gått noe ned. I 2008 var den 0,48 °C over gjennomsnittet, mens 2009 var varmere med 0,56°C over gjennomsnittet. Værfenomener som El Niño og La Niña og endringer i solas strålingsintensitet antas å være betydlige årssaker til disse variasjonene.

Gjennomsnitt for flere år gir grunnlag for mer mer robuste konklusjoner. Tiåret 2000-2009 var varmere enn nittiårene, som igjen var varmere enn åttiårene.

Menneskeskapte klimaendringer

FNs Klimapanel (IPCC) regner det som meget sannsynlig - mer enn 90 prosent sannsynlig - at mesteparten av klimaendringene de siste 50 årene er menneskeskapte. Det er også meget sannsynlig at gjennomsnittstemperaturen på den nordlige halvkule var høyere i perioden 1950 - 2000 enn i noen annen femtiårsperiode de siste 500 årene.

Konsentrasjonen av klimagassene CO2, metan og lystgass  i atmosfæren har økt markant som et resultat av menneskelig aktivitet siden 1750, og overstiger nå langt de førindustrielle verdiene. Dette har økt atmosfærens drivhuseffekt, og anses som hovedårssaken til den globale oppvarmingen. De globale økningene i konsentrasjonen av CO2 skyldes hovedsakelig bruk av fossilt brensel og avskoging. Økte konsentrasjoner av metan og lystgass skyldes hovedsakelig utslipp fra jordbruket.

De fleste utslippsscenariene fra klimapanelet viser vekst i CO2-utslippene utover i det 21. århundret. Dette vil gi fortsatt vekst i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. Det er beregnet at dette vil føre til en økning i den globale middeltemperaturen på så mye som mellom 1,1°C og 6,4°C innen 2100, og en økning i havnivået på mellom 18 og 59 cm.

Globale klimaendringer kan medføre alvorlige økologiske og helsemessige konsekvenser, men også få store økonomiske ringvirkninger.  

For økosystemer vil klimaendringene kunne komme raskere enn systemene klarer å tilpasse seg. Det vil være en fare for at en rekke truede arter utryddes. Regionale endringer i nedbørsmønstre vil endre vilkårene for jordbruket. Ekstreme værforhold som storm og flom kan få endret hyppighet og styrke. Sykdommer som malaria og tropefeber kan forflytte seg til nye områder som en konsekvens av varmere klima.

Tap av landareal og risiko for flom

Økninger i havnivået vil føre til tap av landareal og økt risiko for flom. Mange av verdens mest mangfoldige og produktive økosystemer ligger nær kysten. I de fleste land er det også ved kysten vi finner de største befolkningskonsentrasjonene. Anslagsvis halvparten av verdens befolkning bor i kystsonene, og mye av den økonomiske aktiviteten er konsentrert her. Hvis havnivået stiger med en meter, vil så mye som 80 prosent av Marshall-øyene og 17,5 prosent av Bangladesh forsvinne under vann.

Værforholdene mer ekstreme

Det forventes at naturkatastrofene vil øke både i grad av alvorlighet og hyppighet i årene framover. Ferske eksempler i 2007 er flommen i Bangladesh i november, i England i juli og i Sørøst-Asia i juni. Et annet eksempel er orkansesongen 2005 i det karibiske området. Slike naturkatastrofer vil kunne ha store demografiske konsekvenser og føre til stor sosial uro.

Utviklingsland mest sårbare

Utviklingsland er generelt mer sårbare enn industriland. Det er slik både fordi de fleste av disse landene ligger i de regionene som er mest utsatt for de negative virkningene av klimaendringer, og fordi de har mindre ressurser til å takle konsekvensene av klimaendringer.

Klimaendringene er vevd tett sammen med samfunnsutviklingen. Hvor mye mennesker påvirker klimaet avhenger av flere faktorer, som størrelsen på verdens befolkning, forbruk av energi og andre varer per innbygger, transport, fordeling av forbruk mellom ulike varer og tjenester, og hvordan varene blir produsert, fraktet og brukt.

9 milliarder mennesker i 2050

Folketallet i verden er mer enn fordoblet siden 1950, og øker nå med nærmere 80 millioner per år. Framskrivninger gir en vekst fra vel 6 milliarder i 2005 til om lag 9 milliarder i år 2050, før veksten flater ut. Befolkningsveksten er ujevnt fordelt, og det forventes at 95 prosent av veksten kommer i utviklingslandene.

Endret forbruksmønster og økonomisk vekst gir større miljøbelastning

Utviklingen i dagens forbruksmønster er langt fra bærekraftig. De industrialiserte landene har et særskilt ansvar for å endre dette mønsteret. I vår del av verden har forbruket økt jevnt i takt med inntektsnivå og levestandard.  De grunnleggende behovene våre er dekket, og er endret i retning av høyere kvalitet og mer luksus.

Liberaliseringen i verdens handel har ført til en økt vekst i den totale vare- og tjenesteproduksjonen. Dette kan igjen føre til bedre velferd for verdens befolkning, men vil også bidra til økt transport, økt forbruk av ressurser, økte belastninger på det biologiske mangfoldet og økte utslipp av forurensende stoffer og klimagasser. Den bidrar også til flytting av forurensende industrivirksomhet til land med mindre strenge utslippskrav. For at liberaliseringen skal ha en positiv nettovirkning på miljøtilstanden, må den følges av en tilstrekkelig kraftfull miljøvernpolitikk, globalt og nasjonalt.

Gassene som bidrar til drivhuseffekten er først og fremst CO2, metan, lystgass og fluorholdige gasser. Konsentrasjonen av disse gassene i atmosfæren er nå den høyeste som har vært registrert de siste 650 000 årene. I følge FNs Klimapanel vil konsentrasjonen fortsette å øke. Hvor stor økningen blir vil blant annet avhenge av utviklingen av utslippene.

Et globalt miljøproblem som klimaendringer krever forpliktende globalt samarbeid. Dette samarbeidet skjer innenfor rammen av FNs klimakonvensjon.

Kyotoavtalen

Klimakonvensjonen omfatter Kyotoavtalen som omhandler utslippsforpliktelser for industrilandene. Det forventes at protokollen vil føre til at industrilandenes samlede utslipp av de viktigste drivhusgassene reduseres med 5 prosent under 1990-nivå i en forpliktelsesperiode som går fra 2008 til 2012. Den prosentvise størrelsen på forpliktelsene varierer fra land til land. Norge har forpliktet seg til å ikke øke utslippene med mer enn 1 prosent fra 1990 til 2008-2012.

Kyotoavtalen trådte i kraft 16. februar 2005. Nå har 186 land samt EU  sluttet seg til protokollen. USA, som er et av de landene som har høyest utslipp av klimagasser per innbygger i verden, har valgt å stå utenfor.

Tekniske tiltak - mer fundamentale tiltak

Virkemidlene som brukes i klimasammenheng bærer preg av at dette er en kompleks problemstilling som berører mange deler av samfunnet. I  stor grad er det fokus på tekniske tiltak. Det er innen dette feltet det er mest realistisk å få utrettet noe på kort og mellomlang sikt. En løsning på klimaendringene som miljøproblem ville imidlertid trolig kreve mer fundamentale tiltak som griper inn i måten store deler av samfunnet er organisert på.