Avfall og gjenvinning

Norsk glassgjenvinnings anlegg på Onsøy. Foto: Linn Bryhn Jacobsen, Klif

Hver av oss kastet 420 kg husholdningsavfall i 2009

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at mengden husholdningsavfall per person gikk ned med 3 prosent fra 2008 til 2009. Dette er første gang siden statistikken startet opp i 1992 at årlig mengde husholdningsavfall har gått ned. En gjennomsnittsnordmann kastet 420 kg avfall i 2009, 14 kg mindre enn året før. På landsbasis kaster nordlendinger minst, mens folk på sør-østlandet kaster mest.

Mindre økning i avfallsmengdene i 2008 enn i 2007

Vi kastet 10,9 millioner tonn avfall i Norge i 2008. Dette innebar at avfallsmengdene økte mindre i 2008, enn i 2007. I 2008 var økningen 2 prosent, mot 6 prosent i 2007.

Fortsatt øker imidlertid avfallsmengdene mer enn den generelle verdiskapningen i samfunnet. Den samlede avfallsveksten fra 1995 til 2008 var 48 prosent, mens BNP (i faste priser) økte med 44 prosent. Til sammenligning økte avfallsmengden fra husholdningene med 75 prosent i samme periode. Næringsavfallet står for nærmere 80 prosent av de totale mengdene. Vi antar at økt forbruk, økt byggeaktivitet og høy aktivitet i industrien er viktige årsaker til denne utviklingen.

Vi har en nasjonal målsetting om at veksten i den totale avfallsmengden skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten. De siste årenes utvikling har ikke vært i tråd med denne målsettingen.

Vi gjenvinner 71 prosent av avfallet

For ti år siden var det mest vanlig å deponere avfall. Siden det har mengden avfall som deponeres gått jevnt nedover, mens mengden som gjenvinnes har økt tilsvarende. I 2008 ble 71 prosent av avfallet gjenvunnet. Når avfall gjenvinnes utnyttes ressursene i avfallet, enten gjennom materialgjenvinning, biologisk behandling (ved kompostering eller i biogassanlegg) eller forbrenning med energiutnyttelse.

Figuren viser at materialgjenvinning er den vanligste behandlingsformen idag. Materialgjenvinning utgjør vel halvparten av den totale gjenvinningen, mens forbrenning med energiutnyttelse utgjør en tredejedel. Resten ble gjenvunnet enten ved biologisk behandling eller bruk av masser til oppfyllingsformål eller dekkmasser på deponi. Farlig avfall og avfall til annen eller uspesifisert håndtering holdes utenom beregningene.

Deponering og forbrenning uten energiutnyttelse regnes som sluttbehandling. I dag sluttbehandles under om lag 30 prosent av avfallet.

Hvor store miljøproblemer avfall medfører avhenger av:

• hvor mye avfall som oppstår
• sammensetning av avfallet
• hvor mye avfall som håndteres ulovlig
• hvor mye avfall som går til sluttbehandling
• standarden på anleggene som behandler avfallet.

Deponering eller forbrenning av avfall kan gi ulike miljøproblemer. Forbrenning av avfall kan føre til utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier, støv og forurensninger som medvirker til sur nedbør. De senere årene har forurensningsmyndighetene stilt strengere krav til rensing av utslipp, og dette har ført til mindre miljø- og helseproblemer forbundet med forbrenning av avfall.

Deponering av avfall kan føre til spredning av helse- og miljøskadelige stoffer via sigevannet og utslipp av klimagassen metan. Utslippene kan vare i mange år etter at avfallet er deponert. På den måten kan deponering av avfall føre til en overføring av miljøproblemer til kommende generasjoner.

I 2009 utgjorde metanutslipp fra deponier om lag 2 prosent av de norske klimagassutslippene. Som et av flere tiltak for å redusere disse utslippene, ble det forbudt å deponere nedbrytbart avfall fra 1. juli 2009. Forbudet gjelder avfall som inneholder mer enn 10 prosent nedbrytbart materiale (totalt organisk karbon). Det betyr blant annet at restavfall fra husholdninger ikke lenger kan deponeres.

Nedbrytbart avfall inneholder dessuten verdifulle material- og energiressurser som bør utnyttes fremfor å deponeres. Skjerpede krav har medført bedre kontroll med avrenning av miljøgifter fra deponiene.

Økonomisk vekst innebærer økt produksjon og forbruk. Dette er den viktigste drivkraften bak de økte avfallsmengdene. Økt boligareal og standard, hyppigere oppussing og ombygging, og stadige utskiftninger av møbler og husholdningsartikler er eksempler på hvordan den økonomiske veksten bidrar til økte avfallsmengder.

Vår livsstil påvirker også avfallsmengdene. Knapp tid gjør ofte engangsprodukter attraktive, samtidig som nyanskaffelser ofte foretrekkes framfor vedlikehold og reparasjon. En viktig faktor er også endringer i familiemønsteret ved at stadig flere av oss bor alene eller i små husholdninger.

Myndighetene har etablert flere virkemidler rettet mot kommuner og næringslivet. De viktigste er:

• kommunalt ansvar for husholdningsavfall
• næringslivets ansvar for eget avfall
• regulering av deponering og forbrenning i henhold til EUs gjeldene regelverk
• sluttbehandlingsavgift for deponering og forbrenning av avfall
• returordninger for EE-avfall, emballasje, biler, dekk, batterier, spillolje og PCB-vinduer
• krav til avfallsplaner og sortering av byggeavfall

Statlige virkemidler

Fra 1. juli 2009 ble det forbudt å deponere biologisk nedbrytbart avfall. Dette betyr at blant annet papir, trevirke og tekstiler må finne andre behandlingsalternativer enn deponering. Forbudet vil føre til mindre utslipp av klimagassen metan og er ventet å medføre økt gjenvinning.

Full effekt av virkemidlene tar tid

Virkemidlene på avfallsområdet synes å bidra i positiv retning, særlig i forhold til å oppnå reduserte utslipp. Det tar likevel tid før den fulle effekten av nye virkemidler slår inn. Dette gjelder særlig virkemidler som krever en omlegging av kommunenes, næringslivets og folks rutiner og vaner.